Norge, desember 2022: Matkøen utenfor Fattighuset har doblet seg på seks måneder og vokser fortsatt

­Før klokken halv fem om morgenen samler mennesker i nød seg ved Grønland kirke for å stille seg i kø – i håp om å sikre seg billett til en annen kø: matkøen. Over fire timer senere blir de første 300 billettene delt ut. Inni kirken, hvor temperaturen er senket til 15 grader, blir det delt ut 100 billetter.

Før selve matutdelingen begynner klokken 11 denne fredagen, blir resten av de totalt 800 billettene delt ut til mennesker i Oslo som ikke har råd til mat.

• LES OGSÅ: Matsentralen: – Vi befinner oss midt i den perfekte storm

– Vi kan ikke dele ut alle billettene samtidig fordi vi alltid er usikre på hvor mye mat vi har å dele ut. Folk kan ikke stå fem timer i kø, for så å ikke få noe mat, forklarer styreleder i Fattighuset Lisbeth Hvalby.

Hun har sittet i styret i over et år, og sett matkøen doble seg i løpet av de siste seks månedene. Nå frykter hun at køen igjen vil doble seg fram mot juletider, samtidig som gradestokken kryper ned mot minusgrader.

I den lange køen som slynger seg fra kirken, langs fortauet, over veien og bort til Fattighusets beskjedne lokaler på Grønland, står det alenemødre som dytter på barnevogner med barn løpende rundt føttene. Eldre, alvorlig syke og uføretrygdede mennesker som kommer slepende på trillebager. Jusstudenter som ikke har fått seg arbeid etter studiene og som ikke har råd til mat. Mennesker i sin beste alder som plutselig befant seg under fattigdomsgrensa når enkeltpersonsforetaket deres gikk konkurs. Og mange ukrainske flyktninger som har blitt splittet fra familiene sine. Dette er Oslo anno desember 2022.

– Vi møter mange som det har gått gærent med. Det er mange tøffe historier. Mange skjuler det for alle rundt seg, men til slutt sprekker ballongen og da har de behov for å snakke med noen. Man skal være veldig tøff psykisk for å stå i dette, sier Hvalby.

Strømkrise, økte matvarepriser, krig, inflasjon, økte renter og prisvekst har bidratt til at køen har doblet seg på få måneder.

Halve styret forsvant

To år før Lisbeth Hvalby fikk sitt første barn, skadet hun ryggen og nakken i en bilulykke. På det tidspunktet var hun selvstendig næringsdrivende sammen med faren sin. Ulykken gjorde at hun ble 50 prosent ufør. Et par år etter at hennes første barn ble født, oppdaget også legene at hun hadde en alvorlig underliggende sykdom. Siden den gang har hun prøvd å komme tilbake i ordinært arbeid, men uten hell. I 2016 ble hun 100 prosent ufør.

For ti år siden begynte hun å jobbe som frivillig for å kunne bidra med noe «fornuftig» med resten av arbeidsevnen sin. Hun har jobbet med kvinnekafe, matutdeling, klesutdeling og noen år i resepsjonen på Fattighuset. Det siste året, som styremedlem, har hun brukt all sin fritid på Fattighuset.

– Jeg tror ikke jeg visste helt hva jeg gikk til med tanke på arbeidsmengden. Jeg føler jeg har vært tilgjengelig døgnet rundt siden 4. november i fjor.

Fire av sju styremedlemmer sluttet i løpet av det siste året på grunn av sykdom. Dette har medført enda mer ansvar på det gjenværende, arbeidende styret.

– Vi kunne ikke forutse at så mange i styret kom til å gå ut. Vi skulle tatt suppleringsvalg med en gang, men det gjorde vi dessverre ikke.

Mange av de som jobber på Fattighuset er uføre eller har en funksjonsnedsettelse som gjør at de ikke klarer å stå 100 prosent i vanlig arbeid.

– Jeg ser hvor viktig det er å få lov å jobbe for folk med en uføregrad. Man hører om Nav-ere og at folk er late, men de som jobber her gjør en kjempeinnsats. Det eneste vi forventer, er at de som er på jobb her jobber minst tre timer. Vi ser store smil på de som får lov å hjelpe til, forteller Hvalby.

Lyspunktet

De frivillige sjåførene, som har fulltids turnusjobb ved siden av, kommer kjørende med lass av mat fra Matsentralen, og en av dem har sikret Fattighuset en avtale med Dominos, som leverer pizza til menneskene som står i køen på fredager.

Barna som står sammen med foreldrene blir oppfordret til å stille seg fremst i køen for å sikre seg et pizza-stykke mens foreldrene venter på utdelingen av matposer.

– Fredagen er høydepunktet for mange. Pizza er populært, men dessverre har vi ikke nok til alle. I dag har vi ikke fått noen paller med drikke. Det varierer også veldig hva matposene inneholder. Den ene dagen kan det være skikkelig middagsmat, en annen dag er det bare frukt og grønt. Noen dager er det kun sauser og tørrvarer.

Er man heldig, kommer det paller med mat hvor folk kan forsyne seg så mye de vil. Hvalby forteller at det er luksus når firmaer finner ut at de har overskudd av mat. Denne dagen har de to store kasser med gresskar som folk kan forsyne seg med – «Halloween-rester».

Fattighuset har fått bruke kirken til oppholdssted for menneskene som venter på at matutdelingen skal skje, men Hvalby er bekymret for de som sitter i timevis og fryser, og hvordan det skal gå når vinterkulda slår inn for fullt.

Årlig får Fattighuset 500.000 kroner av Nav som de bruker til aktiviteter for gjester og medlemmer på huset. Vanligvis er det språkkurs, strikkekurs, sykurs og skrivekurs hvor folk kan treffe hverandre. Men på grunn av manglende brannsikkerhet i bygget og pandemien, har huset måtte holdt stengt i en lang periode. Nå begynner de sakte, men sikkert, å få opp aktivitetstilbudet igjen.

– Vi ser det er mye ensomhet her. I fjor måtte vi avlyse julebordet, men i år har vi fått grønt lys til å samle 200 av våre medlemmer og folk fra køen til julemiddag i DNB sine lokaler.

I november i år fikk Fattighuset nytt styre med syv styremedlemmer og varamedlemmer. Hvalby fikk flest stemmer og ble dermed styreleder i den frivillige organisasjonen.

– Jeg ønsker å bidra fordi jeg ser behovet, sier hun bestemt.

Til spott og spe

Fattighuset har slitt med dårlig brannsikkerhet og slitasje på bygget i flere år. Som et juleønske håper Hvalby på nye lokaler, slik at de som stiller seg i køen ikke skal stå offentlig til spott og spe.

– Det hadde vært mye mer verdig å kunne ha Fattighuset et sted hvor det ikke var så travelt med andre folk, samtidig som det må være enkelt å komme seg dit. Det er dårlig plass på fortauet og veldig åpent og synlig.

Selv om Fattighuset ligger like ved Politihuset, stoppet ikke det folk fra å filme sårbare, ukrainske flyktninger under klesutdeling tidligere i år.

– Jeg var veldig bekymret da det plutselig sto det en mann og filmet de ukrainske flyktningene som prøvde å finne seg klær gjennom gjerdet. Det var 16. mai, og jeg synes det var veldig ubehagelig. Jeg prøvde å forklare han at det var veldig mange sårbare mennesker her og at han ikke kunne filme. Han sa han var turist og at det var hans fulle rett å filme. Jeg så han hadde to folk i bilen med datautstyr som ikke kom ut.

Hvalby varslet politiet om situasjonen og sendte inn bekymringsmelding.

– Jeg håper politiet følger litt med, fordi vi har ikke kapasitet til å følge med hele tiden.

– Velkommen til oss. Du er ikke alene. Det skal ikke være skambelagt å ha det vanskelig. Og til alle andre som har tak over hodet og nok mat, vær obs på at ikke alle rundt deg har det like enkelt økonomisk. Folk sier nei til å være med på ting fordi de ikke har råd og havner på sidelinjen av det sosiale fellesskapet. Folk burde bli flinkere til å inkludere mennesker. – Flere i køen har fortalt oss at de synes det var fint med pandemi, fordi da hadde de ikke presset om å være med på ting som de ikke hadde råd til.

Mange aleneforeldre

De frivillige som jobber på Fattighuset med aktiviteter, utdeling av mat og klær, står i resepsjonen, lager mat på kjøkkenet og sitter i styret, har ikke jobb ved siden av frivilligheten. Mange av dem er selv uføre eller syke, men stiller opp hver uke for å hjelpe andre.

– Døtrene mine har vært bekymret for at jeg jobber for mye, noe jeg kan forstå. Telefonen ringer konstant og det renner inn med meldinger. Det er så mye hele tiden.

Hvalby har selv kjent på kroppen hvordan det er å være alenemamma, og så bli arbeidsufør og kronisk syk på toppen av det hele.

– Man er helt alene, samtidig som man har omsorgen for to barn. Jeg vet hvordan det er å stå i motvind.

Nå har hun voksne barn som greier seg selv og som ikke trenger henne på samme måte som før. Når ønsker hun å hjelpe andre med å få det bedre i hverdagen.

– Det er mange aleneforeldre i matkøen som sliter voldsomt. Det er like vondt hver gang.

Hun prøver å koble disse personene til andre frivillige organisasjoner som kan bidra med noe annet enn det Fattighuset kan, som Kirkens bymisjon og Frelsesarméen. De stiller alltid opp og hun får aldri nei.

– Det skaper et mer helhetlig nettverk, enn å kun gi en matpose. Folk trenger hjelp til å komme seg over kneika. Det er ikke dermed sagt at om man har det vanskelig nå, så må man ha det vanskelig resten av livet. Man skal vite at man ikke er alene og at det vil gå greit. Vi må backe hverandre mer. Livet er ikke over selv om du må stå i den køen.

Hun forteller historier om mennesker som har stått i køen, men kjempet seg tilbake i arbeidslivet.

– Det er ikke hyggelig å måtte stille seg opp i køen. Plutselig kjører 37-bussen forbi og naboen ser deg. Tankekjøret kommer raskt når man står der. Jeg har møtt mennesker i butikk og på gata som stopper meg for å si at «nå går det greit og at de har det bra».

Kommer til å eksplodere

De frivillige på Fattighuset frykter at køen kommer til å doble seg utover vinteren. Hvalby forteller at hennes eget boliglån plutselig er 2000 kroner dyrere som følge av rentehevingene.

Reidun, som har jobbet som skribent og som har vært frivillig på Fattighuset i flere år, forteller at det er mange der ute som sitter og vipper og greier seg så vidt.

– Nav er veldig firkantet når det gjelder de som har minst. Hvis man har 100 kroner over det man må ha for å få økonomisk støtte, får man ikke hjelp. De som har det verst, får minst. Norge har tjent så mye på strømkrise og Ukraina-krigen, så det er merkelig hvordan pengene blir fordelt. Både politikere og de som jobber i statsinstitusjoner har høye lønninger, disse lønningene må reduseres, sier hun.

Når alt øker i pris, frykter Hvalby at det vil bli en eksplosjon av folk som står i køen.

Mye forvirring

På en uke etter sommeren doblet køen utenfor Fattighuset seg. Mange ukrainske flyktninger skjønte ikke hvor de skulle henvende seg for å få klær og mat, og fikk høre gjennom jungeltelegrafen at alle var velkomne på Fattighuset.

– Det var mye forvirring i starten. Flere kom på egenhånd, og alle fikk høre at de kunne komme hit. Det har blitt en greie at når folk har problemer, så sender man dem hit. Vi gjør Oslo kommunes arbeid.

Å høre de sterke historiene, at folk gråter, er utslitt, har det vanskelig og tungt, men også føle takknemlighet for at noen endelig lytter til dem, går sterkt innpå Hvalby. Likevel er det nettopp dette som er drivkraften hennes.

– Jeg forteller dem at de ikke er alene. Det er ikke noe skamfullt å bli dårlig eller arbeidsløs. Du har ikke gjort noe feil selv, likevel kjenner mange på skammen. Det er gamle og alvorlig syke mennesker som står i køen. En eldre dame har en mann hjemme som har fått hjerneslag, likevel må hun stå her i flere timer og bruke sine siste krefter på å få en matpose. Det er vondt å oppleve.

Det er en gjenganger at menneskene forteller at de ikke får hjelp av Nav. Hvalby hører de samme historiene fra ulike mennesker.

– Man er dårlig, sliten og har ingen til å hjelpe seg, så skal man begynne å ta kampen med Nav-systemet? Det er det mange som ikke makter.

Hvalby trodde aldri hun selv skulle bli syk. Da hun var ung tenkte hun at hun alltid skulle være frisk, jobbe og trene. Da hun ble dårlig var det ikke noe nettverk som plukket henne opp.

– Jeg var helt alene og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Flere hundre ganger fikk jeg beskjed om at saksbehandleren min hos Nav ikke var til stede og skulle ringe meg opp igjen. Til slutt gir man opp. Det er det mange i denne køen som også gjør. De orker ikke mer.

– Skammelig

For noen dager siden banket en journalist fra det internasjonale magasinet Times på døren til Fattighuset og spurte hvordan 800 mennesker kunne stå i matkø i verdens rikeste land. Hvalby synes det er skammelig at den norske stat ikke fanger opp de som har det vanskelig. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at 1 av 10 i Norge lever under fattigdomsgrensa.

– Jeg tenker at de som skal fordele pengepotten i samfunnet aldri har stått i samme situasjon selv. De kan ikke tro at noen har det slik. At hver dag er en kamp for å overleve.

Hvalby forteller om en mor som kom på Fattighuset og var fortvilet fordi skolen hadde truet med å ta kontakt med barnevernet fordi moren ikke hadde råd til å kjøpe det nødvendige utstyret sønnen trengte for å dra på en skoletur.

– Jeg ringte en jeg kjenner på skattekammeret til Kirkens bymisjon som ordnet sovepose, liggeunderlag, turstøvler og regndress som gutten fikk låne. Klassen hans hadde også fått beskjed om å ta med seg godteri og brus på turen. Det fikk vi på Fattighuset ordnet. Den dagen fikk vi slukket en brann. Man er ikke en dårlig mor fordi man ikke har råd til det utstyret som trengs. Slike historier er det mange av.

Opptil 800 mennesker kommer hver onsdag og fredag for matposer. På de to dagene kan Fattighuset dele ut til sammen 1600 matposer. På mandag var det 158 mennesker innom for å få klær.

– Med økt prisvekst, økte renter og høy strømpris, dobler køen seg raskt de neste månedene. Vi har ikke kapasitet til å håndtere så mye mat. 800 mennesker hver utdelingsdag er maksgrensa. Vi tåler ikke mer.

Hun vet ikke hva som skjer eller hvor de skal sende menneskene dersom køen dobler seg fram mot jul og nyttår.

– Det er grusomt å måtte si at det er tomt for matposer. Folk som er frivillige er utslitte. Mot slutten av dagen har vi lagt noen vitaminer, brød og litt pålegg i noen avfallsposer til de som ikke fikk kølapp. Det er det siste vi har. Da har de ihvertfall noe å spise, og slipper å gå tomhendt hjem igjen. Jeg er redd for at folk sulter i hjel. Det er faktisk så alvorlig for enkelte.

Slukker branner

Da Hvalby begynte å jobbe på Fattighuset var køen så kort at folk selv kunne velge hvilken mat de ønsket å ta med seg hjem. Det siste året har derimot arbeidsmengden eksplodert og blitt altoppslukende for henne.

– Jeg skulle ønske vi kunne gjøre oss selv overflødige og at myndighetene gjorde noe med systemet slik at folk slipper å komme i en slik situasjon. Vi slukker kun branner. Så lenge køen er der, må vi hele tiden prøve å få givere av mat, vinterstøvler, klær og det folk trenger.

– Jeg skulle ønske at folk kunne slippe å stå i kø. Det skal ikke være skammelig å ikke ha råd. De fleste kan ikke noe for at de har kommet i en slik situasjon. Veldig mange som kommer hit er syke og de må bruke den lille energien de har på å stå i matkø. Det er uverdig.

Hun forklarer at mange har en forestilling om hvorfor folk er fattige. Mange tror det er romfolk som står i matkøen, men det reflekteres ikke i den lange køen.

Hvalby forklarer at man møter fordommene litt i døren, som for eksempel på sykurset. Her er det mest menn som ønsker å lære å legge opp buksene sine og sy på glidelåser og knapper. Sømlæreren er fra Ukraina og har vært en enorm ressurs for Fattighuset når det gjelder å oversette.

– Flere har misforstått og tatt med seg dyr i matkøen fordi de trenger dyrefor, men det har vi dessverre ikke hele tiden. Det har skjedd mange misforståelser. Å ha tolk er gull. Vi prøver å fange opp de i køen og få dem med på flere av tilbudene våre.

Selv om man kunne tenke seg at fattigdom og utdeling av matposer var et storbyproblem, forklarer Hvalby at folk fra andre kommuner kommer inn til Oslo og stiller seg i kø fordi de ikke får den hjelpen de trenger fra sitt lokale Nav-kontor.

– De har ingen andre steder å gå.

Mange skjebner

Drivkraften til de som jobber som frivillige på Fattighuset er å hjelpe mennesker i nød. Årets sommer ble den første noensinne der Fattighuset ikke hadde sommerstengt.

– Vi hadde ikke hjerte til å dra på ferie når behovet var så stort. Det var mange sultne familier og vi har mulighet til å skaffe dem mat.

Da de unge ukrainske jentene kom i august og stilte seg opp i køen, så Hvalby sine egne døtre i hvert av ansiktene deres.

– De lignet så mye på døtrene mine. De sto alene i køen med flagget over skuldrene. De er nye i et fremmed land og vet kanskje ikke hva som har skjedd med familien sin. De kommer til Norge fra krig og må stå i matkø i kulden i flere timer. Skulle mine døtre ha stått i matkø i et fremmed land, ville jeg jo at de skulle hatt det bra, sier hun gråtkvalt.

Fattighuset er stengt på selve julaften og dagene i romjulen. Likevel er det rekordmange som melder seg som frivillig i ukene før jul, selv om behovet er stort hele året.

I fjor var stressnivået til Hvalby så stort at hun havnet på sykehus i 14 dager.

– Jeg mistet sinusrytmen og hjertet slo så fort. Det har blitt så mye, og Fattighuset har vokst ut av hva det var i utgangspunktet. Mitt ønske i år er at julegaveutdelingen foregår et annet sted enn på Fattighuset, slik at det er ute av våre hender og at noen firmaer kan organisere det for oss.

I julen er det nemlig mange som kommer innom med julegaver til de som ikke har råd til å kjøpe selv. Vanligvis slipper ikke Fattighuset inn barn under 18 år, men i juletiden gjør de et unntak.

– Det er viktig for mange foreldre å vise at man skal gi. Det kommer en del barnefamilier og barnehager for å gi gaver i julen. Firmaer gir større gaver og pengedonasjoner på denne tiden av året.

Dra lasset sammen

Det krever mye organisering for å få Fattighuset til å gå rundt. Hver uke stiller 50 frivillige opp for å gjøre livet litt enklere for de som har aller minst. Noen ordner køen, noen kjører, noen står i resepsjonen, noen pakker matposer og andre deler ut billetter.

– Her kan vi delta i det daglige og møtes sosialt, sier frivillige Reidun.

Det er veldig mange ulike mennesker og ulike kulturer, noe som gjør jobben veldig spennende, synes Hvalby.

– Likevel hender det at det går en kule varmt her. Ikke alle er like gode til å samarbeide og det kommer noen egenrådige personer iblant som har sitt eget syn på ting

For å drive Fattighuset er organisasjonen avhengig av at alle drar lasset i samme retning. Godt samarbeid er det viktigste av alt, mener Hvalby, selv om det ikke alltid er så lett.

– Før klokken 11 i dag hadde jeg fire samtaler med frivillige som hadde forskjellig syn på hvordan ting skulle gjøres. Da prøver jeg å håndtere det slik at det ikke blir en konflikt.

Hvalby mener at Fattighuset må organisere seg på en helt annen måte, slik at de ikke brenner ut de som jobber om og med hverandre hele tiden.

– Det er lett å bruke de frivillige som vet akkurat hva de skal gjøre, men det er mange som er godt voksne og man vet ikke hvor lenge de vil holde på. Vi har yngre innom som prøver seg. Selv om vi ikke har et fast opplæringsprogram, tar vi det etter hvert som det nye kommer inn.